Norwegian

I går var en merkelig dag. Jeg klarte ikke komme meg ut av sengen. Mannen jeg bor med måtte løfte meg opp. Jeg prøvde å få stablet beina under meg, men de ville ikke samarbeide. Han sa «ikke bekymre deg kompis, jeg hjelper deg», bar meg ned og ut døra på plenen. Det var snilt av ham. Jeg måtte så innmari tisse, så jeg tisset der han satte meg ned. Vanligvis gjør jeg ikke sånt, men denne gangen bestemte vi oss for å gjøre et unntak.

Photos by Cindy Haynie
Jeg begynte å ned mot parkeringen der alle hunder som meg gjør fra seg. Jeg kjente at potene mine dro seg langs bakken. «Så rart», tenkte jeg. Så plutselig måtte jeg gjøre fra meg. Midt på parkeringsplassen. Vanligvis gjør jeg ikke sånt, det får jeg ikke lov til.
Fyren som tidligere bar meg ned trappen tørket opp etter meg. Han er så flink til det. Jeg var flau og så opp på han. Da sa han «Vil du at vi skal gå videre, kompis?». Jeg gjorde det, men det var overraskende vanskelig. Innen vi nådde slutten av parkeringsplassen spant hodet mitt. Jeg prøvde å gå opp den lille baken, og falt nesten over. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Mannen strakk seg ned til meg og strøk hendene sine varsomt over meg. Det føltes godt. Han plukket meg opp, og bar meg hjem. Jeg var fortsatt forvirret, og hodet mitt var tåkete, men jeg var glad for at jeg slapp å gå hele veien hjem – det virket som en uoverkommelig distanse.
Han la meg ned på sengen min da vi var hjemme. Det var deilig, og mannen klappet meg og sa «Jeg tar vare på deg kompis, jeg fikser det». Jeg elsker måten han får meg til å føle meg bedre på. Jeg vet at han gjør alt han kan for å få meg til å ha det så bra som mulig.
Han følte på potene mine og dekte meg til med et teppe. Han sa «er du kald, kompis?». Ansiktet mitt var kaldt, potene mine var kalde. Han sendte et par meldinger fra telefonen sin og kom tilbake for å kose med meg.

Photo by John Pointer
Noen minutter senere kom en annen person som heter Jay. Han klappet meg og spurte hvordan jeg hadde det. Det føltes så godt. Jeg slappet av, og de klappet meg begge to mens de tørket tårene sine.

Photo by Cat Stennette
Jeg ville ikke at de skulle gråte, det knuser hjertet mitt å se dem slik. Det er min jobb å få dem til å føle seg bedre, ikke å gråte. Jeg var jo bare litt sliten, trøtt og kald. Jeg falt inn og ut av søvnen, og de var alltid der og passet på at jeg hadde det bra, mens de snakket med hverandre.

Photo by Todd V Wolfson
Tiden gikk, og mannen tok flere telefonsamtaler og tilbrakte masse tid med meg. Jeg overhørte ham si «klokken ni i morgen tidlig… Ok.. Ja, jeg skal gi deg beskjed om noe forandrer seg.» Han ringte noen andre og avlyste noen avtaler. Deretter sov jeg litt, men jeg hørte han gråte i bakgrunnen.
Samme kveld kom flere av mine favorittmennesker innom. Alle var så hyggelige. De koste, og jeg slikket bort tårene deres når de var nærme nok. De hvisket fine ting i øret mitt, og fortalte meg at jeg var en flink bisk.
Senere på kvelden følte jeg meg sterk nok til å reise meg opp og gå til døren for å se hvem som kom. Det var mer slitsomt enn jeg husket det som. «Det er første gang han har kommet opp på egenhånd i dag». Alle var glade for at jeg hadde kommet meg opp fra senga. Jeg var også glad, men herlighet så slitsomt det var å bevege seg rundt.
Etter den siste besøkende dro, tok mannen med meg ut så jeg fikk gjort mitt fornødne. Vi gikk inn igjen og da jeg nådde bunnen av trappa så merket jeg at den var dobbelt så bratt og ti ganger så lang som jeg husket den til å være. Jeg så på mannen og han så på meg. Han sa: «slapp av, jeg fikser det kompis». Og bar meg opp. Så tok han med meg til sengen hans – jeg fikk sove i sengen hans! Vi har vanligvis våre egne senger, men i går kveld da vi sov sammen føltes det så godt å være så nær ham. Jeg tenkte: «Det er her jeg hører hjemme. Jeg vil aldri forlate hans side». Jeg følte meg ikke helt i form, og det ble vanskeligere å puste.

Photo by John Pointer
Når jeg tenker meg om så startet det hele for et par måneder siden. Vi skulle leke apport, men så ble alt svart. Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg tror jeg sluttet å puste. Jeg kunne høre han rope navnet mitt. Jeg klarte ikke bevege meg. Han løftet hodet mitt og så meg inn i øynene. Jeg kunne se ham, men klarte ikke slikke ansiktet hans. Han sa: «Benny? Er du der?». Jeg klarte ikke svare. Han så på meg og sa: «Ta det med ro kompis, dette fikser vi». Alt ble svart igjen, men så tok jeg et par lange åndedrag så kom synet tilbake.
Vi dro og besøkte noen leger, og siden da har jeg fått høre flere ord, som «kreft» og «nyresvikt». Alt jeg vet er at jeg noen ganger føler meg pigg, andre ganger… du vet… eller jeg vet egentlig ikke. Jeg får medisiner også går det bra.
Denne morgenen hørte jeg at mannen stod opp og tok en dusj. Han kom tilbake i rommet og luktet godt. Han hjalp meg opp, men nå klarte jeg ikke gå ned trappene selv. Han måtte bære meg ned og sa «Jeg fikser dette, kompis!». Jeg fikk gjort mitt, og vi gikk inn igjen. Han åpnet en boks med det beste jeg vet. Våt, deilig hundemat rett fra boksen. Åh herlighet – som jeg elsker det!

Photo by Kevin Lance
Jay dukket opp i dag igjen. For en hyggelig overraskelse! Han og mannen virket bekymret, men alle koste med meg. Det virket litt som et teater, hvor de var triste, men spilte glade. Litt senere dukket en annen person opp. Hun hadde på seg legebukser, og jeg lente meg på henne.
Jeg hørte dem snakket. Alle så på tannkjøttet mitt og kjente på potene mine. Jeg hørte hun i legebuksene si «Det er din avgjørelse. Jeg vil ikke pushe deg, men med tanke på formen hans er jeg overrasket over at han er med oss enda. I tillegg til potene og tannkjøttet hans, se her» sa hun og pekte på ansiktet mitt, «nesen skal være rosa. Den er nesten hvit, på grensen mot gul.»
Mannen og Jay gikk i et annet rom for å snakke sammen. Da de kom ut igjen hørte jeg de si: «vi er enige. Vi vil ikke se ham lide».
Jeg følte meg ganske dårlig, selv om jeg nå klarte å stå på bena. Hodet virket kaldt, potene frøys og bena var ikke til å stole på.

Photo by John Pointer
Legen sa «Jeg skal bare sette dette i muskelen hans. Det er et beroligende middel. Så kan du kose med ham til han sovner.» Mannen kysset meg i ansiktet og så meg i øynene. Han prøvde å ikke gråte. Legen gav meg en sprøyte i beinet. Jeg så mannen rett inn i øynene. Han er så fantastisk. Jeg vil alltid være ved siden av ham.
Han og Jay klappet meg og sa de fineste tingene. Hvor flink hund jeg er, hvor snill jeg er, hvor takknemlige de er for å ha meg i sitt liv. Etter en stund begynte tankene å surre. FOKUS! Jeg så opp på mannen. Jeg elsker ham. Tankene snurret rundt igjen. FOKUS! Jeg kan se ham fortsatt. Jeg elsker ham og han vet det. Er jeg trøtt? FOKUS! Jeg vil alltid så på ham.

Photo by Cat Stennette
Legen sa «han må ha en utrolig viljestyrke som fortsatt ikke har sovnet. Det er imponerende.» Mannen holdt tilbake tårene og svarte «Jeg vet det. Denne fyren lever for meg. Han er den mest hengivne sjelen jeg noen sinne har møtt.» Vi satte hodene våres mot hverandres og lukket øynene. Det føltes så godt. Vi så på hverandre igjen. Hodet og tankene snurret, og jeg la meg ned.
Jeg følte at han og Jay klappet meg og hørte dem snakke til meg. De elsker seg så mye. Hvor heldig er ikke jeg? Da følte jeg mange, mange hender klappe meg. Alle jeg noensinne hadde kjent og elsket var der og koste meg, klødde meg under ørene, klødde meg på akkurat det stedet som får benet mitt til å bevege seg. Alle fortjener den følelsen – det var helt utrolig!
Da følte jeg igjen at legen tok på beinet mitt. Hun satte en nål til i beinet mitt. Denne gangen ble all smerten borte! Og til slutt følte jeg meg helt frisk og lykkelig. At sykdommen var borte. Utorlig!

Photo by Jasmine Hargrave
Jeg så mannen, Jay, Shelly som bor med oss. De så litt ut som meg – syke. Ansiktene deres ble litt uklare, men de så triste ut der de stod.
Jeg så at mannen som jeg har levd med hele livet så både lettet og lei seg ut. Jeg elsker ham så mye. Han stod å kikket på et skall eller skikkelse som lignet på meg. Skikkelsen bare lå der. Jeg tror han var trist på grunn av det. Jeg hoppet rundt av glede, som en klovn for å få oppmerksomheten hans og gjøre han glad. Men han så meg ikke. Han kikket bare ned mot skikkelsen som lå der. Han kysset og klappet den.

Photo by Todd V. Wolfson
Jeg lente meg mot ham som jeg har gjort en million ganger før, men det var ikke det samme. Det føltes ut som kroppen hans var en sky og jeg gikk rett gjennom ham. Så gikk opp ved siden av ham og satt som en flink gutt, og hjertet mitt hvisket til ham: «slapp av kompis, jeg fikser det».
Jeg skal aldri forlate hans side. Han vet det.